Overraskelsen
Jeg hadde panta noen få flasker, og sammen med myntene i baklomma lå Jimmy Greenhoff. Det slitte fotballkortet var verdt mer enn myntene.
En lakrispipe, og et par drops, var et realistisk utbytte for flaskene, så jeg fikk sommerens overraskelse da fru Mosbæk la myntene på disken i bensinstasjonen, smilte til meg og fant ut at jeg hadde nok til den store Jappen øverst på hylla.
- Nå har du virkelig noe å bite i, sa hun. Hun ga meg et monster av en sjokolade mens myntene klirret i kassa.
Jeg fikk Jappen personlig, og jeg bukket høflig da jeg mottok den helt ufortjente overraskelsen. Med sjokolade i hele munnen satt jeg meg godt til rette i sadelen på Diamanten. Smaken og gleden tok meg lett opp bakken til Ørje stadion.
- Det kan aldri nytte.
Jeg hadde ikke bodd lenge på Sørlandet før jeg fikk høre dette klassiske utsagnet. Men i likhet med Drillo har jeg prøvd meg på ting som omgivelsene ikke har tro på.
Som da Norge møtte Brasil i 1998, når jeg fisker i flere timer med flue på ei lita, varm og saktegående elv, de gangene jeg kjører hjemover med tom tank på bilen eller som da jeg skulle fri til den uoppnåelige dama.
Men til søndag kommer Solskjærs menn til byen. Med dobbelt så stort budsjett på papiret, med triumfer og pokaler på Aker stadion og med Chelsealegenden Gudjohnsen som en av de siste, store signeringene. Mange vil nok ty til det klassiske utsagnet.
- Det kan aldri nytte.
Nei, all logikk og sunn fornuft tilsier det, men heldigvis er ikke fotball logisk og fornuftig. Det har vår kjære trener god erfaring med.
Vi Startelskere er fullstendig klar over at det kan skje under i kamper som dette. Hvorfor? Kanskje fordi vi slipper skuldrene ned? Kanskje fordi vi gir alt? Kanskje fordi vi vil bevise at vi egentlig er de beste?
Vi kan slå Molde! Jeg har opplevd større overraskelser.
For alle husker hva som hendte i Marseilles. Hvem kunne tro at vi skulle slå Brasil? Fotball-Norge kokte over!
Jeg har fått en pen hannlaks på flue, selv om elva og flua rant sakte. Det var en av de virkelig varme sommerdagene på Kaninøya i Otra. Stanga sto i bue, det skrek i den gamle Hardy-snella og jeg fikk melkesyre i underarmene.
Jeg kjører selv om det tærer på reservetanken. Ja, det har stoppet helt et par ganger, men selv om nåla ligger på bunnen og alt og alle tilsier stopp, så kommer jeg som oftest hjem.
Jeg fridde i 1994. Det var under OL på Lillehammer. Sjansene mine den gang var på Start-nivå mot Molde. Det hadde heldigvis ingenting med budsjett å gjøre, så jeg ga alt i snøfonna på vei hjem fra herrestafetten, stolte blindt på mitt eget mot og vant mer enn tre poeng.
Hva er oppskriften mot Molde?
Hardt arbeid, lave skuldre, lekenhet og et mot på friernivå.
Kos dere gutter! Det er ingen som krever seier, men vi forventer at dere jobber hardt og at dere tør. Da gjør dere oss alle stolte.
Det kan bli overraskelsesparty på Sparebanken Sør Arena.
…..en seier med smak av dobbel Japp, Marseille, vill hannlaks, full tank og kjærlighet.
Heia Start!
André
