”I august 2003 tapte vi 2-7 mot Raufoss i OBOS. 1.931 tilskuere på gamle stadion. To år seinere begeistret vi hele fotball-Norge og var en feildømt offside unna gullet i Tippeligaen. Hold ud, folkens! Dette snur!”

Etter det grusomme hjemmetapet mot Bodø-Glimt i sommer kom denne facebookstatusen fra Stian L. Ordahl, en venn og trofast Startsupporter.  Det varmet.

Her hjemme på Strai er det ikke bare flaggskipet vårt i byen som sliter. På Hommeren spiller bygdas helter, men det er mer trengsel på bygdas Pokestops, og mer kø i kassa på Bunnpris enn på Hommerens tribuner. I går lå regntunge skyer som en grøt over Torridals hjemmebane. Håpet om seier var like stort som troa på en ny villaks på morgenkvisten. Kommer årets første seier?

Men skyene over Hommeren var så mørke at flomlyset slo seg på et par minutter selv om det fortsatt er fellesferie.  Regndråpene snek seg bak i nakken og ned langs ryggraden.

Det var et kvarter igjen da Hægebostad satt inn 0-3 på en kontring. Vi så på hverandre med høye øyebryn under paraplyene, ristet på hodet og skjønte at årets 12. tap var uunngåelig. 1-3 kom på en dødball minuttet før sluttsignalet, og varmet faktisk alle de seksten tilskuerne som stod under de gamle bjørkene. De fleste med nære familiebånd til en av spillerne.

Torridal og Start har virkelig ikke bidratt til feststemning denne sesongen. Ingen av lagene som jeg brenner for har fått en eneste seier! Det er så merkelig, uforståelig, skuffende, trist og rart at det nesten blir et komisk drag over det hele. Jeg følger to norske lag tettere enn mange, og begge har sluttet å vinne.

Det er ikke så lett å skrive lenger heller. Fingrene løper ikke i vill gledesdans over tastaturet. Optimismen fra Krigen på Strai har ikke bare fått en liten skramme. Den blir tidvis gjort til spott og spe. Finner du en sørlending som tror IK Start holder seg i tippeligaen nå og som i tillegg forfekter at Torridal snur kjerringa i 4. Divisjon, så blir han tilbudt sterk medisinering, samtaleterapi eller sett på som en underlig skrue.

Hva er det som skjer? Hva kan vi gjøre? Hvordan blir høstens kamper?

Torridal kan få et godt liv i 5. Divisjon, og av en eller annen grunn er dette fotball på en herlig, men annerledes måte. Men hvordan forholder vi oss til en høstsesong på Sparebanken Sør Arena helt alene i bunnen?

Jeg har fulgt Start tett i tyve år. Rundt meg i hverdagen møter jeg, og snakker med, duknakkede Startere. Noen har fulgt de gule og svarte i en mannsalder. Jeg lurer på hvor mange sørlendinger som tenker på Start hver eneste dag? Min påstand er at det er flere enn vi aner! Sikkert flere tusen.

Start er en del av livet vårt. Start gir oss de håpefulle og forventningsfylte stemningene, de grenseløse drømmene, de hemningsløse jubelscenene og de gråtkvalte nederlagene.

Vi må snakke ut om dette nå! Kjenne etter i følelsene som surrer rundt i magen og sette ord på dem til hverandre uten enkle, tabloide forklaringer. Ja, du må kanskje lukke øynene dine, puste dypt og kjenne etter om klubbfølelsen fortsatt er i live. Den forsvinner ikke så lett. I et eller annet hjertekammer ligger det garantert noe du aldri vil gi slipp på.

Og da er valget enkelt. Da handler det om å gå på kamp, støtte guttene og rett og slett ta en kamp om gangen. Gjøre hver enkelt kamp til en opplevelse, tenke utvikling, forfekte lagbygging, nyte lysglimt som garantert vil komme og bidra til at skuldrene slippes ned og kvalitetene får plass. Ta en kaffe med naboen og skap miljø. Humøret må lokkes tilbake til Sparebanken Sør Arena.

Men det er lov å være skuffa, det er innimellom på sin plass å være irritert. Følelsene og engasjementet vitner om at klubben din betyr noe for deg.

Spillerne trenger også å få utløp for at dette er tungt. Tenk om bilen du reparerte stoppa etter en kilometer hver eneste gang, eller malinga på de nymalte rommene flassa av dagen etter du var ferdig. Tenk om publikum pep hver gang du hadde konsert på Kilden?

Det ser ut til at gjengen på Sparebanken Sør Arena tåler mye og at samholdet er sterkt og framtidsretta. Jeg er mektig imponert av at de klarer å holde motet oppe. Den dagen dette samholdet daler er det vår oppgave å bidra til pågangsmot og nytt liv.

Samme hvor mørkt det ser ut, så vet jeg at ingen på Sparbenken Sør Arena, ingen idrettsmenn, gir seg før alt håp definitivt er ute. Men blir nedrykket et faktum kan vi bruke høsten til å forberede det som alle håper blir et kortvarig opphold i OBOS.

Søndag kommer Odd på besøk. Vi har spilt mange jevne kamper i år, men i Skien ble vi regelrett rundspilt. Hvis vi lokker fram stoltheten i oss bør vi ta turen og bidra til at dette ikke skjer igjen. Jeg vil være der når vi tar årets første seier!

Ja, vi ser OBOS i hvitøyet, men spillerne og Steinar Pedersen har ikke gitt seg. Jeg synes vi skal skrape sammen siste rest av optimisme og engasjement og bidra til at våre helter endelig kan lykkes på søndag. Vi har ingenting å tape nå!

Jeg er helt sultefora på å ta bølgen med spillerne etter kamp, legge armen rundt guttungen på Karstens plass og høre seiersintervjuer på Radio Sør i bilen over Lundsbrua.

Vi drømmer om å lage enkel kveldsmat søndag kveld, se målene på Fotballextra med Jesper, Davy og Ole Martin og begrave sannheten om at vi gir alt for laget som aldri vinner.

For vi følger klubben uansett. Kanskje vi på sikt kan ta med oss noe vi lærte i denne grufulle tapsrekken. Jeg kjører sitatet en gang til.

”I august 2003 tapte vi 2-7 mot Raufoss i Obos. 1.931 tilskuere på gamle stadion. To år seinere begeistret vi hele fotball-Norge og var en feildømt offside unna gullet i Tippeligaen. Hold ud, folkens! Dette snur!”

Sees på Søndag. Direktøren tar oss med på hymnen. Syng gruffet ut av kroppen, hold skjerfet ditt høyt og ta sjansen på frilynte seiersforventninger. Du har alt å vinne!

Heia Start!
André