Som sportsjournalist i Fædrelandsvennen, var jeg så heldig å få følge Eriks store fotballkarriere på nært hold, både innenlands og utenlands, fra slutten av 1980-tallet. Her skal jeg fortelle om to kamper som veldig få andre sørlendinger var til stede på, og et vidunderlig comeback som «alle» ville se.

1.APRIL 1989 sendte sportssjef Svein Mathisen meg til forblåste Kåsen gressbane på Jæren for å dekke treningskampen mellom Bryne og Start.

Vi visste om Erik Mykland. For Start hadde forsøkt å hente 17-åringen fra fotballgymnaset på Bryne til Kristiansand et snaut halvår i forveien. Men hverken jeg eller Start-ledelsen hadde noen anelse om hvor god han var.

Hvis jeg ikke husker fullstendig feil, så kom Erik inn som innbytter midtveis i 2. omgang. Som venstre ving! Hva stillingen var husker jeg ikke, men det er også av underordnet betydning. For det vi få tilstedeværende i regnværet ble vitne til var bare så stort. Så rørende. Så vakkert. Og definitivt ingen aprilspøk.

Og så var det bare en treningskamp…

JEG HAR KJENT Tore Løvland i mange år, og regner ham som en veldig god kamerat. Og det er vondt å se en kamerat bli ydmyket. Ja, nærmest bli gjort narr av. For høyreback Tore visste aldri hvor venstreving Erik var. Om han var bak ham, foran ham, under ham, eller kanskje over ham.

Jeg vet at Tore ikke liker å bli minnet på dette, og han mener også at jeg husker feil, i alle fall litt. Men jeg står på mitt. Sorry, Tore.

Etter kampen sa daværende Start-trener Karsten Johannessen. «Vi kjøbår ‘an».

Både Karsten og alle vi andre småfrosne og blaude på Kåsen gressbane visste at vi hadde vært vitne til starten på noe helt utenom det vanlige.

ONSDAG 5. JUNI 1991 husker veldig mange fotballinteresserte som dagen Norge slo Italia 2-1 i A-landskamp på Ullevaal. Jeg husker datoen fordi jeg ble sendt til Stavanger for å dekke U-landskampen. Og var så skuffet!

Jeg satt på Sola flyplass, mutters alene, og lurte på hva i all verden jeg skulle skrive om. Vel hadde Start fire spillere på laget og en på benken. Men italienerne hadde flere spillere fra Serie A. Og den største stjernen av dem alle, Dino Baggio, var nettopp overført fra Torino til Juventus for 40 millioner kroner. Det var svimlende mye penger for 30 år siden. Dette kunne bli overkjøring. Tenkte veldig mange.

Men ikke Erik Mykland.

Han tok ansvar fra første spark på ballen og regisserte en av de mest fantastiske fotballkampene jeg har sett i mitt 62-årige liv. Norge vant 6-0! Claus Eftevaag scoret to mål og Tommy Svindal Larsen og Frank Strandli ett hver.

Men det var Start-kameraten deres med 7-tallet på ryggen, litt av det helt nede i fua, som stjal overskriftene: «Banens minste var banens største

ONSDAG 9. JULI 2008 var en smeigedag i Kristiansand. Jeg brukte den til å male huset vårt på Brinken. På trappa stod radioen på NRK P1, min favorittstasjon.

«Her er lokale nyheter for Sørlandet. Erik Mykland har bestemt seg for å gjøre comeback for Start…», sa nyhetsoppleseren. «Svarte», tenke jeg, «denne nyheten skulle jo vi i Fædrelandsvennen vært først på».

Men skitt au, jeg var der og da mest glad for at vi har et lavt hus. For dersom jeg hadde falt ned fra stigen, så hadde jeg garantert overlevd.

Så begynte ventetiden. Den gikk like seint som et nimåneders svangerskap med overtid, selv det bare var på snaue tre måneder.

SØNDAG 5. OKTOBER skjedde «underet».

Fevennen hadde hatt nedtelling i flere dager mot det «alle» beskrev som «tidenes comeback i norsk fotball».

Sparebanken Sør Arena var nesten full. 11.028 tilskuere hadde funnet veien i den kalde høstlufta. Det var mer enn 5000 flere enn på forrige hjemmekamp, 5931 mot Bryne.

Alle, og nå tar jeg bort anførselstegnene, ventet på Erik Mykland, som var innbytter.

Da det var gått 46 minutter og 55 sekunder så vi at han reiste seg fra innbytterbenken og tok på seg den oransje oppvarmingsvesten.

Da gikk det et forventningsfullt brøl gjennom stadion. 

Jeg var selv nær ved å felle en tåre. Det er det mest følsomme øyeblikket jeg har hatt på en fotballbane.

11 minutter senere, på stillingen 4-1 til Start, stod han klar til å komme inn for Geir Ludvig Fevang.

Han så akkurat ut som da han la opp fire år tidligere. Det så ut som om tiden hadde stått stille.

DA KOM ET NYTT BRØL, det høyeste vi noen gang har hørt på Sparebanken Sør Arena.

Så, da han var nær ballen for første gang, kom nok et brøl.

Det var også Erik som la pasningen til Aram Khalilis fantastiske brassespark som fastsatte sluttresultatet til 5-1.

-Den var ferdigscoret, sa Erik i garderoben etter kampen, med glimt i øyet.

Alle vi som var på stadion i det vakre flomlyset, vil huske den oktoberkvelden for snart 13 år siden så lenge vi lever.

Og kanskje vel så det…

I MORGEN KVELD, når Start tar imot Stjørdals-Blink på Sparebanken Sør Arena, skal vi feire at Erik Mykland runder de første 50, i suveren stil.

La oss hylle ham som den fotballkongen han er.

Hjertelig gratulerer med dagen på forskudd, Erik!

PS! Deler av denne artikkelen er publisert før.