IK Start er sørlandsk stolthet. Hundre og tretten år med ubøyelig styrke og føyelig svakhet.

IK Start er lyden av sko som spenner mot ru betong. Klappstoler som knatrer mot seteryggene. Lær mot lær, i det støvel treffer ball. Den åndeløse, korte stillheten som møter rå eufori fra tribunene. Scoring! 

IK Start er barnegnell over ei sliten løkke. «Den var inne! Den var inne!» Og en stemme som roper at det er kveldsmat. For tredje gang. 

IK Start er en 18 år gammel gutt - født under en helt annen himmel. En vanvittig drøm og et uslipt talent. Det har båret ham hele veien hit. Alene i en leilighet på Lund kjenner han på mulighetene og forventningene. Fra folk her og fra folk hjemme. 

IK Start er bare føtter over stueparketten. Ei reklameavis i møkkete hender. «Mamma, jeg ønsker meg disse. Jeg ønsker meg bare disse.» Det er lyset i øynene når gavepapiret rives av, og lukten av skoene som bare måtte bli med i senga. 

IK Start er tusen hutrende tilskuere på treningskamp i Sørlandshallen i februar. Stemmer som snakker lavt sammen. Det ser lovende ut. De nye spillerne. Fra Ghana. Eller Hellemyr. 

IK Start er ekkoet av de som har gått foran. På banen. I kontorene. Og på tribunen. Ekkoet av pionerene som førte oss til toppen av norsk fotball midt på sekstitallet. Og av hundretusener som har gjort at vi har forblitt uavbrutt i de to øverste divisjonene siden.

IK Start er et par på vei til kamp. De går stille i duskregn, og lyden av skrittene deres blir til en samtale - uten ord. Den handler om å høre til. Om glede og håp. Om trofasthet. Om årene da barna var med. Og om drømmene. De som glapp, og de som lever. 

Det er oss.

Det er VI som er IK Start.