BLOGG: TUNGE TRÅKK OG STORE DRØMMER

Begynte det bak en bred rygg på en gullfarget DBS med tre gir, som syklet med jevne, tunge tråkk opp Myrbakken?

Start hadde tapt kvartfinalen i cupen mot Fyllingen, etter at en gammeldags midtstopper med gummitå sklei i sluttminuttene og forærte bergenserne seiersmålet. 

Pappa og jeg syklet fra stadion hjem til Kjos Haveby. Det regnet. Jeg hadde ikke hansker og fingrene mine lå stive rundt håndtakene på sykkelstyret.

Myrbakken er bratt i kaldt augustregn etter et tap, for en 10-åring med Offroad 500 og store drømmer.

Eller begynte det med to pipestilker i gule strømper og sort stripe like under knærne?

På vei forbi gitter og tykke, tunge dører inn til trening i bomberommet i Åsane. De eldre guttene hadde sorte shorts med tre gule striper på sidene. Jeg hadde bare to.

Det begynte kanskje da vi trente på å få ryggsekken av, under skuddtrening ute i gangen ved doene. Vi måtte få kroppen over ballen. Det var så vanskelig å få kroppen over ballen.

Kanskje det begynte i gress-svingen? Med et krøllete årskort i lomma og en is i hånda. Og to jenter vi kjente litt fra skolen som gikk frem og tilbake på asfalten nede ved nettinggjerdet. Vi stormet banen etter kampslutt. Vi stormet alltid banen. Når vi tapte også. En gang kom jeg på Sportsrevyen. Et glimt bak en av spillerne som ble intervjuet.

Men jeg kom på Sportsrevyen.

Kan det ha begynt da Matta gråt? Etter at Alf-Kåre Tveit heada ballen ut av hendene på keeper og fikk straffe? Det gjorde så vondt at Matta gråt. For Viking gålla på straffen og snøt oss for direkte opprykk. Jeg er forresten ikke helt sikker på om han gråt. Det kan være det var jeg som gråt.

Også kan det ha begynt da Myggen gålla sitt første. Myggen fra Risør. Min farfars hjemby. Jeg var stolt over at Myggen var fra farfars hjemby. Og for at Johan Sverre Hansen var fra Farsund. Byen der pappa vokste opp. Han var bare reservekeeper, men han var fra Farsund. Husker dere sukket fra tribunene når Myggen dro av en mann på midten, med en finte bare han kunne? Det kan ha begynt der.

Jeg må ikke glemme Dumitru Moraru. Vi må aldri glemme Dumitru Moraru. Begynte det der? På keepertrening med keeperen som hadde spilt på Romanias landslag i EM, og hadde de lengste utspillene i verden. Jeg gikk en hel ungdomstid og øvde på halvtliggende vristspark som Moraru. På mitt beste kom de litt over midtbanen.

Når jeg tenker meg om: Kan det ha begynt med min bror? På den humpete plenen utenfor hytta, og med kampesteinene i låvebrua som mål.

Han skjøt, og jeg var keeper og kommentator.

Da spilte vi på stadion. Kampene gikk mellom Start og Viking. Start og Kongsvinger. Start og Rosenborg. Spillet bølget frem og tilbake, men vi vant alltid. Dramatisk - på overtid av overtid. Vi spilte cupfinalen. Cupfinalen! Pappa skulle ta oss med til Ullevål hvis Start gikk til cupfinalen. Vi kom aldri dit.

Jeg klarer ikke helt å huske når det begynte. Men en eller annen gang begynte det, og siden har det fortsatt. Gjennom opprykk og nedrykk og MK og Schwellensattl og Liv/Fossekallen og Bolaños og ny stadion og Strømstad og treningskamper og semifinaletap og sølvsesonger og you name it.

Og jeg vil aldri at det skal slutte.

I alle fall ikke nå. For de trenger meg mest når de fortjener det minst.

Det skal i alle fall ikke slutte før jeg har kjørt til Grimstad og Arendal med ulver i magen før kamp.

Og det skal heller ikke slutte etter at vi knuser alle i Obos og rykker rett opp igjen. Rett opp!

Nå har jeg tre sønner. Og jeg har DBS med tre gir. Hvis det regner kaldt og vi har gått på et tap, skal jeg sykle foran dem med jevne, tunge tråkk opp bakkene. Og hvis de vil, skal vi dele store drømmer – om opprykk og cupfinaler.

PS: På bildet over:

1. rad: Stian Ordahl
2. rad: Erik Falk Hansen, Kjell Tore Omland, Tommy Strømme, Jørgen Rostrup, Rune Martinsen, Jan B. Danielsen
3. rad: Sverre Ordahl, Øyvind Falk Hansen, Arvid Martinsen