På slutten av 70-tallet var Start-Bryne storkamper, og i 1980 kulminerte det med Starts andre seriemesterskap. Vi slo nettopp Bryne på målforskjell, med 4 mål. Sven Otto Birkeland avgjorde med sin scoring mot Bodø Glimt i siste kamp. Den kampen jeg husker best mellom disse lagene er kvalifiseringskampen om opprykk til Eliteserien i 1988, som av alle steder ble spilt på Stavanger stadion med over 5000 Startsupportere på plass. Bryne var sikre på å unngå kvalik, og gravde opp sin stadion, derfor ble det Stavanger Stadion. Folk reiste med buss, tog og biler bortover. Elin og jeg kjørte bil, og besøkte slekta der borte. Det var kjempestemning på byen kvelden før kampen, og den ble ikke dårligere da 0-1 ble snudd til 3-1 og opprykk.
Og i dag var det altså ny kamp mellom to gamle storheter. Etter 3 strake tap mot Bryne, var det på høy tid å revansjere seg, men etter 10-15 minutter var jeg på vei inn i en av mine kjente depresjoner. Bryne "kjørte over" oss. Men så våknet barnebarnet til den gamle helten, Leif Grundetjern, og dundret inn 1-0 etter en kanonpasning av Luc Mares. Og nettopp disse to var i mine øyne Starts beste. I andre omgang kunne min "lobotomerte" skalle hvile ut, for Start kjørte over Bryne. Jeg synes også begge svenskene viste takter i dag. Sawo fikk sin forløsende scoring, livsfarlig i bakrom, men ingen brilliant tekniker, mens Strannegård er på vei til å ta rollen til Fallenius.
Min skeptiske hjerne, som alltid ser trøbbel, greide også å finne noe etter denne kampen: Jeg blir nesten redd for at Eliteserieklubbene har fått opp øynene for vår flyvende hollender. Luc Mares er vår beste spiller, og av solid eliteseriestandard.
Og når så man slapp til unggutta Gravdal, Gregersen og Svela, slik at det på slutten var 8 sørlendinger på banen, mens Londsia leverte varene igjen, var det bare å komme seg hjem til Hennig Olsen og CB.
