Jeg var mye på benken det året,  selv om det til og med stod på trykk i lokalavisen, etter serieåpningen mot Greåker,  at Ørje ville få mye glede av meg framover.

Jeg kjørte en rød Volvo 242 DL med laksetrapp i bakruta, pioneer-anlegg  og terninger i speilet. Hårsveisen var en hockeyvariant, og det var snakk om at jeg skulle starte neste seriekamp etter det gode innhoppet.  Alt så lovende ut helt til ankelen røk kvelden etter. Det var den kvelden som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix med ”La det swinge”. Seieren med Bettan og Hanne Krogh var en mager trøst.

Mange hevdet at jeg var for ung for første-elleveren på Ørjes A-lag i ”gamle” femte divisjon. Jeg var ikke den mest ballsikre og tekniske, men jeg mener selv at jeg var den raskeste. Jeg var kompromissløs i taklingene, og da jeg kom i kampform utover sommeren briljerte jeg med den ene finta jeg hadde etterfulgt av bananinnlegg som ofte fikk mål til å se ferdigscora ut.

Måsan Handel var alene som sponsor på hummeldrakta. Den vakreste drakta jeg har spilt med. Jeg jobba på Måsan så mye jeg bare kunne, pakka varer bak nydelige kassadamer, kjørte varene ut i bygda og hadde kontroll på lageret. Sjefen min var løpskraften på midtbanen. Han lærte meg mer om mennesker enn om fotballteori og fotballforståelse. Broren hans, som hadde hatt noen innhopp noen år før,  var fast på B-laget dette året og arbeidsjernet i butikken.  Vi hadde felles lunsj på kampdag, kokte en pakke wiener på bakrommet og henta rekesalat i kjøttdisken. Vi snakka mer om innsats enn taktikk.

Da soneforsvaret kom til bygda noen få år før skapte det frustrasjon for sjefen min og lagkameratene. Denne kommentaren ble overhørt på stadion:

”Hva f…. gjør du i sona mi!”

Så det ble mest mann mot mann, og midtstopperparet tapte ikke en eneste hodeduell denne opprykks-sesongen. Ankeret rett foran dem leverte brus og øl til Måsan handel og resten av Indre Østfold. Han var kompromissløs med tomgodset og beryktet for å klype motstanderne og gjøre det vanskelig for dem. Alle spillere i hele fotballkretsen gruet seg til å møte ham.

Rett bak forsvaret hadde vi en spretten sisteskanse. Flere av de ivrigste supporterne mente han kunne spilt på et høyere nivå. Noen hevdet at han var god nok for ”gamle” 2. divisjon.

Pågangsmot, kraft og rutine preget midtbanen. En av dem var skolelærer med enorm skuddstyrke. Det var visstnok en unggutt som svimte av etter et skudd traff ham på trening. Venstrekanten vår briljerte med teknikk, skuddstyrke og presisjon. Til og med Askim hadde sendt brev på ham, og søskenbarnet mitt, helten min, var en hissig, utholdende terrier som aldri ga seg. Det toppet seg året etter da han og butikksjefen på Måsan løp etter dommeren med et kosteskaft. Den sortkledde hadde hatt et par uheldige avgjørelser og begge mente det bidro til et forsmedelig tap i Sarpsborgkanten. Det ble for tøft i ”gamle” 4. divisjon. Vi rykka rett ned igjen året etter. 

I  tillegg hadde vi en drivende god spiller fra nabobygda. Han var ung, men  var hjernen og drivkraften i mye av det vi gjorde. Han meldte overgang til Egersund, og savnet ble stort.

Og på topp lå ”Sæikæll”.  Han som alltid scoret, og som hadde korte cowboystøvletter på det offisielle lagbildet. 362 mål ble det til slutt,  og bak ham briljerte den beste spilleren som Ørje kanskje noen gang har hatt. Han som hadde spilt på Kvik Halden i ”gamle” OBOS. 10-eren som kunne vinne kampene helt alene. Spilleren som kunne få publikum til å reise seg i ren henrykkelse. Teknikeren som skapte magi bak plankegjerdet.

Vår egen magiker er fra Hellemyr, og nå fyller han 18. Han er myndig. Tenk på det!

Gratulerer Tobias!

Mot Brann løper han høyst sannsynlig ut på Sparebanken Sør Arena og er hjernen og utgangspunktet for vårt angrepsspill.  Serielederen står innbitt på motsatt banehalvdel.

Hvor spilte du da du var 18? Tok du ansvar for at en hel landsdel skulle få oppleve scoringsglede og seier? Gikk du fryktløst ut mot serielederen i Eliteserien med selvtillit nok til å tenke tanken at Bergens stolthet skulle hjem med tap i bagen?

Alle skjønner at Tobias, og resten av det unge laget vårt, trenger uforbeholden støtte og tillit. Med tålmodighet og støtte vil laget vokse fram og bli det Start-laget som vi ikke helt ser rekkevidden av. De trenger ikke et publikum som går hjem ti minutter før slutt, men et voksent publikum som applauderer dem inn i garderoben uansett.

Det eneste vi kan kreve er at spillerne blør for drakta, for hverandre og publikum i 2 x 45!

Vi trenger en god opplevelse på hjemmebane nå! Uansett seier eller tap trenger både spillere og publikum et synlig bevis på at laget tar ut absolutt alt. Det du og jeg kan gjøre er å gi dem støtte, trygghet og gode ord på vei til kamp, under kampen og etter. Uansett resultat!

Jeg kan fortsatt fornemme gledesscenene fra Ørje stadion i 1985. Jeg glemmer aldri da supersupporter Gudrun spretta champisen og treneren vår la armen rundt meg og sa at jeg var en viktig del av seieren og opprykket.

Med full tenning, fullkommen støtte,  hundre prosent innsats, ingen slurv bakover og med marginene på vår side foran mål,  så vinner mot Brann!

…og setter Tobias et frispark i vinkelen hadde det vært en himmelsk bursdaggave!

Heia Start!

- André