Jeg følte at budskapet var rissa inn i alle trestammene rundt meg. Det var som om det var skrevet inn i morgendisen på Kvarstein hvor udugelig jeg var som laksefisker.

Jeg fiska med høye skuldre, var plutselig usikker på lengden på fortommen, hva slags flue jeg skulle binde på og hvilken sluk jeg skulle bruke. Godfølelsen forsvant, kaffen forble på termosen og pølsene ble spist kalde.

Det er ikke det å få fisk som er det viktigste!

Jeg sa det trøstende til meg selv, og til kona når jeg kom hjem fra utallige turer, men hele kroppen skjønte at det var ljug fra ende til annen.

Men jeg ga meg ikke.

Heldigvis stod ikke lokalavisen og resten av pressekorpset ved bredden og bekreftet for hvert enkelt kast at jeg var nærmere og nærmere norgesrekorden i å ikke få laks. Heldigvis slapp jeg metervis med kommentarfelt på Facebook om hva jeg burde gjøre annerledes. Heldigvis mista ikke omgivelsene troa på meg og slutta å besøke meg.

Alt jeg drømte om var at det skulle være noe tungt og vilt i andre enden. I bilen på vei fra Strai over Mosby tenkte jeg alltid at det var nettopp denne dagen som en tung hannlaks skulle oppdage det jeg serverte. Jeg drømte om et hugg som skremte vettet av meg, og et utras på det aller galeste som ville fylle hver celle i kroppen med glede og selvtillit.

Men gode øyeblikk kommer når du minst aner det.

Vi var egentlig på vei hjem til Krigen, og når jeg sa at jeg bare måtte ha ett eneste kast til, var Jønsrud, Jahnsson og Dåsvatn tålmodige med meg. For alle visste hvordan jeg hadde det. De hadde vært der hele gjengen og kjent på den samme følelsen. Det var ingen ting de unnet meg mer enn at det skulle skje noe magisk.

Mørket hadde tatt tak i tretoppene, høstdisen veltet seg inn over elva som en tung grøt. Jeg satt tre mark på kroken og slengte like langt som Andreas Thorkilsen kasta under OL i Beijing.

− Fiiissskk!

Det skriker i snella, og laksen drar avgårde. Først nedover, så mot den andre siden.  Hele kroppen koker av vantro glede, og adrenalinkicket er av de helt sjeldne.  Smilene går nesten rundt hos kameratene på bredden.

Det er ikke en av de største, men han er vill. Stanga står i bue og sangen fra snella fyller hele dalen med den vakreste musikk.

En tar bilder, en kommer med hoven og tredjemann sier de riktige og beroligende setningene. Det blinker i  overflaten, laksen vil ut igjen en liten tur før han seiler inn i nettet.

Det er lenge siden tre bamseklemmer har vært så gode. Det var forløsning, kraft og lettelse i alle bevegelser og til slutt lå jeg utmattet og lykkelig i det lange gresset.

- Det var ufattelig godt å få høl på vannet.

Jeg fiska resten av sesongen med lave skuldre, og det ble et av de aller beste årene langs elvebredden.

Heia Start!

André