- Jeg spiller for sønnen min

Damion Lowe har brukt vennene fra nabolaget hjemme i Jamaica som sin største motivasjon. Nå er det sønnen som er den største drivkraften.

Damion vokste opp med en fotballstjerne som far, men familien var mer opptatt av at han at han gikk på skole enn at han fulgte i farens fotspor.

- Jeg måtte gjøre leksene før jeg fikk gå ut og spille fotball. Mine foreldre var veldig opptatt av at vi skulle ta en utdannelse ettersom de aldri fikk den muligheten. Jeg var den første fra min familie og fra mitt nabolag som gikk på college, forteller Damion Lowe.

Vår jamaicanske forsvarskjempe var nylig tilbake for å spille landskamper for sitt hjemland. For første gang fikk han også bære kapteinsbindet. En stor ære for en gutt vokst opp i det han selv beskriver som «ghettoen».

- Det betyr veldig mye å spille for Jamaica. Av tre millioner mennesker, så vet jeg at jeg er blant de beste. Det må man sette pris på. Jamaica er ikke bare et land, det er en livsstil, en kultur. Det å få være kaptein for mitt hjemland var en stor ære!

damion lowe jamaica
Damion Lowe i duell med USAs Jozy Altidore under finalen av Gold Cup i 2017. FOTO: Kyle Terada-USA TODAY Sports/NTB scanpix

Kontrastene mellom nabolaget han er vokst opp i, og livet han lever i Kristiansand er store. Han bor i Kasernen, et bygg som ble brukt av Forsvaret i nesten 100 år, men som i dag er et moderne leilighetsbygg med en usedvanlig stor og fin hage til å være en bygård i Kvadraturen. Det er lite som minner om ghetto på Tangen, men Damion besøker sine gamle venner og naboer hver gang han han anledning.

- Jeg ønsker å inspirere folk som kommer fra der jeg vokste opp, og jeg får mange positive tilbakemeldinger fra folk. Der jeg kommer fra er det vanskelig å få jobb eller få seg en utdannelse. Det er mye vold, jeg har flere venner som er døde etter å ha blitt skutt. Mange tyr til kriminalitet for å overleve, forteller Damion.

Han er vokst opp i Community of Rockfort, ti minutter fra Kingston. Man trenger ikke gjøre mange google-søk for å se at det er et område som de siste årene har vært preget av gjengoppgjør, vold og uro. Damion har en leilighet i Kingston, men han er ikke redd for å dra tilbake til sitt gamle nabolag.

Damion Lowe privat 3
Damion hjemme i Rockfort der han vokste opp. FOTO: Privat

- Jeg er venner med alle og de er glade på mine vegne. Når jeg er hjemme prøver jeg å oppmuntre dem, ved å ta dem med ut å spise på restauranter og gjøre ting de ellers ikke har mulighet til. Da glemmer de hverdagen litt, sier Damion.

Da han som 17-åring flyttet til USA for å gå på college, der det var tre treninger om dagen i tillegg til skole, så var det vennene hjemme som ga ham motivasjon til å stå på.

- Jeg tenkte at hvis jeg mislykkes, så mislykkes de også. Jeg var heldig som fikk muligheten, og jeg ville vise at det gikk an. Så da det var tøft og hardt, så var jeg bestemt på å lykkes, sier han.

Fotballproff som far

En ung Damion. Foto: Privat
En ung Damion. Foto: Privat

Damion ble født i 1993. Hans far, Onandi Lowe, spilte for den lokale toppklubben Harbour View, og det samme gjorde en av onklene hans. Damion husker han var med på bussturer med laget og at fotball var en stor del av oppveksten, men faren hans skulle snart begynne på det som ble en lang proffkarriere utenlands, noe som gjorde at det var lite han så til Damion.

- Vi bodde i Jamaica, mens pappa reiste rundt. Han ville at vi skulle bli boende og gå på skole. 

Han husker de kjøpte ringekort på butikken og ringte fra telefonkiosken i gata for å høre hvordan det gikk da Onandi spilte i USA eller i England.

- Senere fikk vi en hustelefon, vi var de eneste i nabolaget som hadde telefon. Det var fryktelig stas. Men jeg så ham bare et par dager innimellom da han var hjemme for å spille landskamper. I sommerpausene var det nesten alltid mesterskap med Jamaica, så vi så ham ikke så mye da heller, forteller Damion.

97PLcCkEY9U
Onandi Lowe i duell med Tore Andre (Totto) Dahlum under landskampen mellom Norge og Jamaica (6-0) på Ullevaal i 1990. Foto:Bjørn Sigurdsøn, SCANPIX.

Men selv om faren ikke hadde tid til å trene Damion, og heller ikke presset ham til å satse på fotball, så ble han likevel sønnens store forbilde. Han sendte hjem bøker med avisutklipp og bilder, og fotballtøy fra lagene han spilte på. Damion delte mye av det med vennene sine, som ikke hadde mulighet til å skaffe seg slike klær.

I 1998 var Onandi en av spillerne som representerte Jamaica i nasjonens første, og hittil eneste, VM-sluttspill. Damion, som da var fem år, husker det var enorm stemning i reggaelandet og at de kledde seg opp i Jamaica-drakter og så kampene samlet. Onandi var lenge toppscorer for det jamaicanske landslaget, før Luton Shelton (som blant annet har spilt i Vålerenga) slo rekorden. Shelton er fra samme område som Damion og de kjenner hverandre godt.

Shelton ble forøvrig rammet av den alvorlige nervesykdommen ALS i fjor høst, og Damion har jevnlig kontakt med ham på SMS og sosiale medier.

Med en far som var fotballstjerne, og både populær og kontroversiell i hjemlandet, husker Damion at han traff mange kjente mennesker i oppveksten. Statsministere, fotballproffer fra Premier League, for eksempel Robbie Earle (Wimbledon), og artisten Shaggy (du husker vel superhiten «Boombastic») var blant de som var i farens omgangskrets, men Damion tenkte ikke så mye på det.

- De var bare venner av pappa, og jeg lekte med deres barn.

Allsidig idrettsoppvekst

Som ung drev Damion med både fotball, friidrett, cricket og basketball. Han var god i det meste, men aldri best.

- Jeg løp 400 meter, hoppet lengde og høyde. Jeg var ganske god, men aldri den beste. Det var det samme i cricket og fotball. Jeg var kanskje en «late bloomer». Men fra jeg var rundt ni år så var jeg fast bestemt på at jeg ville bli fotballspiller. Det var det jeg sa på skolen, sier han.

Han er sikker på at det har hjulpet ham mye å drive med andre idretter i oppveksten, og det er lett å se at han har talent også for friidrett. Det er få spillere i norsk fotball som løper fortere eller hopper høyere enn Damion.

Damion spilte også for Harbour View og han spilte hele veien med spillere som var eldre enn ham. Han var fast innslag på aldersbestemte landslag fra han var 15 år. Han spilte i U21-ligaen da han var 16 år, men trente allerede da mest med førstelaget. Harbour View var da et av de beste lagene i landet, og de vant også ligaen det siste året Damion var i klubben.

Foto: Privat
Foto: Privat

Frem til han var 15 år spilte han spiss, slik faren gjorde.

- Da jeg begynte å trene med de voksne ble jeg litt potet, jeg ble brukt i ulike posisjoner og var ok overalt. Jeg bestemte meg for at jeg måtte satse på én posisjon og spesialisere meg der, og da ble det midtstopper, sier Lowe.

Han har ikke angret på det.

Speidere fra proffklubber og skoler i USA var ofte tilstede på turneringer i Jamaica og på kampene for aldersbestemte landslag. Damion ble lagt merke til og fikk kjapt flere tilbud.

 

Valgte skole fremfor proffliv

Som 17-åring reiste ha til Toronto FC for å prøve seg. Han var der i en måned og fikk et godt inntrykk. Men han hadde også tilbud om fullt stipend fra over ti ulike universiteter i USA.

- Familien min var opptatt av skole, og jeg valgte å gå på universitetet for å få en utdannelse. Det var bra, men noen ganger angrer jeg også litt. Jeg kunne kanskje spilt fotball i en proffklubb de tre årene i stedet? Men det ble min vei.

Han valgte University of Hartford, som ikke var den mest profilerte skolen han hadde tilbud fra.

- Det var en god skole, og så var det nærme New York der jeg har familie. Min tantes mor bodde også i området, så det gjorde det lettere for meg å finne meg til rette. I tillegg ønsket jeg å spille for en skole der jeg ville bli en viktig spiller, ikke en i mengden, sier Damion.

Foto: Privat
Foto: Privat

Livet på universitetet som fotballspiller var beinhardt. Trening på morgenen, så skole, så trening etter lunsj, mer skole, og så en ny fotballøkt igjen til kvelden. Deretter lekser, og rett i seng. Sånn gikk dagene, i tre år.

- Det var tøft, spesielt ettersom jeg også reiste en del med landslaget. Så jeg måtte være strukturert og jobbe hardt. På universitetene er det slik at man må ha et visst karaktersnitt for å få lov å spille kamper, så det nyttet ikke sluntre unna skolen, sier Damion.

Han kom seg gjennom, noe han er glad for i dag.

Kunne havnet i Sogndal

Etter universitetet ble han signert av MLS-laget Seattle Sounders, før han ble sendt videre på utlån til Minnesota United. Der gjorde han det bra på banen, og han ble også vant til langt kaldere temperaturer enn jamaicanere flest. Minnesota minner om Norge, med vintre der gradestokken fort kan vise både 10 og 20 minusgrader.

Etter Minnesota reiste han tilbake til Seattle, men han fikk få muligheter der. Derfor valgte han å gå til Tampa Bay Rowdies, en klubb i USL Championship, som er andre nivå i USA.

- Det var for å komme meg ut av Seattle, slik at jeg kunne komme meg videre til Europa etterpå. Seattle ville ikke selge meg til en annen klubb, sier Lowe.

Og det gikk bare et halvt år før Damion fikk en henvendelse fra Kristiansand. Sommeren 2017, etter å ha levert en bra Gold Cup for Jamaica, hadde han mange muligheter. Valget falt på Sørlandet og Start.

- Det føltes rett, så det var egentlig et ganske enkelt valg. Start er en klubb med store ambisjoner, samtidig som jeg følte jeg kunne komme inn og bli en viktig spiller med en gang. Det var viktig for meg, sier Damion.

Han kjente litt til Norge og den norske ligaen gjennom andre jamaicanere som spilte i Eliteserien, som Luton Shelton (VIF) og Rudolph Austin (Brann). Men han hadde faktisk gjort litt research om Norge allerede to år før.

- I 2015 var jeg på vei til Sogndal på lån, etter at jeg hadde kommet tilbake fra en lengre skade. Men så ble det ikke noe av likevel.

Mange vil nok hevde at den reggae-livsstilen han er oppvokst med i Jamaica er ganske langt unna det Sørlandet er kjent for, men Damion fant seg raskt til rette.

- Jeg har bodd for meg selv siden jeg var 17 år, så det å flytte til Norge var ikke noe problem. Jeg trives godt her. Det er god mat her, det finnes god musikk og mange steder man kan gå. Folk er vennlige, og så er det et land der kristendommen står sterkt. Det passer meg fint ettersom jeg er personlig kristen selv.

Han er ikke aktiv i noen menighet i Norge, men han leser i bibelen daglig og har jevnlig samtaler med sin pastor fra hjemlandet.

- Spesielt når jeg har det tungt er det godt å ha noen å snakke med. Det er ikke bare min pastor, men også andre venner og familie.

damion lowe mot vif ntb scanpix
Damion Lowe i duell med Moldes Daniel Chima Chukwu i 2018. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

Savner familien

Det som er tøft er savnet av familien. I fjor ble han far til Damion jr., men sønnen og forloveden bor i Miami i USA. 

- De har slått seg ned der. Damion Jr. har ganske sterk eksem, så det å bo i varmt klima er veldig bra for ham. Vi ser også for oss å etablere oss i Miami. Det er nære Jamaica, bare 45 minutter med fly, og så er det et fantastisk sted, sier han.

- Men det er tøft å være borte fra dem, litt deprimerende til tider. Jeg setter nok ekstra stor pris på de dagene vi får sammen innimellom, noen ganger treffes vi bare en time eller to på flyplassen når jeg mellomlander på vei til landskamper i Jamaica. Og så bruker jeg det som motivasjon. Jeg lever og jobber for ham, for å forsørge familien og gi ham et godt liv. For å klare det må jeg prestere bra på banen.

Tiden i Start har vært full av oppturer og nedturer. Det startet med opprykk i 2017, før 2018 endte med nedrykk og skuffelse. Nå jakter Damion og lagkameratene opprykk igjen. Den største nedturen opplevde han våren 2018.

damion faksimile

Skjermdump: fvn.no

Fryktet for livet

Etter å ha vært strålende for Start hele oppkjøringen til Eliteserie-comebacket i 2018 kjente Damion at det var noe galt med hjertet to dager før seriestart. Uten at han var i aktivitet steg pulsen til 150. Han hadde det som kalles hjertearytmi – uregelmessig hjerterytme. Det skjedde tre dager etter at den italienske fotballspilleren Davide Astori døde av hjerteinfarkt.

- Det påvirket meg sterkt, da doktoren sa det så gråt jeg. Jeg ble redd, redd for at det skulle skje igjen og at det da skulle være slutten, sier han.

I ettertid tenker han at han burde vært mer åpen med en gang om hvordan han følte det. At han burde vært tydeligere overfor trener Mark Dempsey om hvor tøft han hadde det, og at han burde reist hjem til familien for å komme seg. I stedet prøvde å han å være sterk, holde det for seg selv. Han visste han var en viktig mann for Start-laget som skulle i gang med en tøff sesong. Så han meldte seg klar til kamp igjen etter første serierunden.

- Jeg visste forventningene til meg var høye. Men jeg spilte svakt, jeg var skyld i flere baklengsmål de neste ukene og media begynte å fokusere på meg. Det er den tyngste tiden jeg har hatt, sier han.

- Jeg var også redd for å si sannheten, redd for at jeg skulle bli stemplet som «han med hjertefeil» og at det skulle ødelegge for meg senere i karrieren. Det var vanskelig, for ved ikke å si sannheten så fikk jeg heller ikke så mye sympati.

Etterhvert kom han til et punkt der han bestemte seg for at han måtte slå tilbake. Han brukte kritikken og motgangen som motivasjon.

- Jeg trente i bakgården ved leiligheten i Nybyen. Jeg løp i Baneheia, jeg jobbet hardere enn jeg noen gang har gjort. Jeg bestemte meg for at dette ikke skulle ødelegge for meg. Jeg la bort frykten og tenkte at "jeg kjører på".

Han ble gradvis bedre, og i andre halvdel av sesongen viste han seg som den nøkkelspilleren han er for laget. Likevel endte det med nedrykk. Men hjertet har fungert fint siden.

Bedre nå

Damion mener likevel laget og klubben er i bedre tilstand nå enn på denne tiden i fjor.

- Vi savner noen gode spillere som (Herolind) Shala og Elliot (Käck), men vi er bedre nå. Vi er bedre organisert, både på banen og alt annet i klubben. Jeg føler fortsatt klubben er attraktiv og vi er på rett vei, sier han.

26-åringen er blant de mest erfarne i spillergruppa, og han har opplevd mer en de fleste. Han startet finalen i Gold Cup i 2017 foran over 60.000 tilskuere. I Start har han tatt en slags farsrolle overfor mange av de unge utenlandske spillerne som har kommet til klubben de siste årene. Det faller naturlig for ham, som eldst i en stor søskenflokk. Han har én lillebror med samme far, i tillegg har både faren og moren fått flere barn etter at de gikk fra hverandre. Totalt har han fire lillebrødre og fire lillesøstre, så han er godt vant med å ta vare på både småsøsken og lagkamerater.

damion lowe etter jerv NTB scanpix
Damion Lowe etter 7-1-seieren mot Jerv.Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

- Jeg vet hvordan det er å være borte fra familien, så jeg prøver å hjelpe dem litt. Det er ikke lett å komme fra Afrika til Norge når man aldri har bodd hjemmefra. Maten, været, livsstilen, alt er annerledes. Så da er det viktig å hjelpe dem til å føle seg hjemme.

- Det er viktig å se medspillerne sine som venner. Vi må stille opp for hverandre. På samme måte som det er viktig å tro på treneren, så må du trives med lagkameratene dine. Alle kan ikke være bestevenner, men man må stole på hverandre. Vi må stå sammen!

Nå håper Damion å avslutte 2019 med en opptur, og som en av de rutinerte spillerne i gruppa så går han foran i «krigen». Men selv om spillerstallen er ung, så vil ikke Damion gå med på at det er noe ulempe.

- Vi er et ungt lag, men unge spillere kan avgjøre store kamper. Det er bare å se på store lag ute i Europa. Erfaring trenger ikke være så viktig i store kamper, så lenge du har tro på deg selv.

Damion Onandi Lowe

  • Født: 5.mai 1993

  • Fra: Kingston, Jamaica

  • Tidligere klubber: Harbour View, Hartford Sharks, Reading United, Seattle Sounders, , Minnesota United, Tampa Bay Rowdies

  • Debut for Start: 12. september 2017. Start - Bodø/Glimt 2-2.

Annonse fra Obos-ligaen: