Det var en aprildag i 1978, i skolebussen på vei hjem til middag. Lengselen etter å score tok tak i meg mens jeg speidet drømmende ut gjennom bussvinduet. Ørjes lilleputtlag skulle ut i årets vanskeligste borteoppgjør mot erkerivalen Mysen.

Øynene hvilte på kuene som hadde sine første døgn, sin egen seriestart på enga. De slapp seg skikkelig løs etter en vinter på båsen. Og overalt var det fedre som bygde hus. Det fristet virkelig ikke. Jeg så meg rundt i bussen og tenkte på alle dem som ikke spilte fotball. Jeg tenkte:

– Hva er det egentlig de gleder seg til?

Jeg fant ingenting der og da som kunne komme opp mot lokaloppgjøret mot Mysen. Ingen verdens ting!

Jeg hadde drakt nummer åtte, og den hang til tørk på et stativ hjemme hos en av bygdas ildsjeler. Han tok seg av alt. Kjørte buss, vasket drakter og satt opp laget i en helt enkel 4-2-4 formasjon. På vei til Mysen tutet han utenfor gatekjøkkenet i Hærland så potetmosen var varm til vi kom tilbake.

Jeg var høyre ving. Som Alex Valencia eller Sander Sjøkvist. Men jeg kompenserte dårlig teknikk med hurtighet og vilje. ”Bruk farta di!”, var standardkommentaren fra vår engasjerte trener, og det skal jeg love at jeg gjorde.

Jeg hadde Gola med skru. De eneste skoa jeg noensinne har pusset.

I kveld er tankene i Åsane, og drømmen er at vingene våre finner spissen. Vi er Start-supportere, og du skal vite at akkurat som spissen vår trenger gode vinger, så trenger klubben din at du engasjerer deg. Både klubben og spillerne bryr seg om deg og vil ha deg med. I dag kan du overbevise alle om at det er Start som er laget ditt og at ingenting er umulig. Ingenting! I dag kan nettopp du og vi som er glad i Start legge ut på en reise som kan bli den festreisen du har drømt om.

En spiss med to gode vinger. Vinger som gjør deg god, som bærer deg og som løfter deg.

44 år etter refleksjonene i skolebussen har jeg skjønt at livet rommer mer enn fotball, og mange ganger er jeg glad for det, men et liv uten fotball; Utenkelig!

Heia Start

André