Erik Mykland tilbake

- Velkommen tilbake, konge

Les Egil Olsens inderlige "Myggen"-hyllest før #dugnadsfesten onsdag 10. juni.

Mange husker året 1989 for Berlinmurens fall, at Nicolae Ceausescu ble styrtet og henrettet i Romania og fotballtragedien på Hillsborough i England. Jeg husker det også fordi jeg for første gang så Erik Mykland spille fotball.

Jeg har vært så heldig å få se Erik Mykland flere ganger enn de fleste – både som journalist og som vanlig tilskuer.

Jeg har fulgt ham med Start over hele landet, sett ham i U- og A-landskamper, og vært med ham på prøvespill for Bundesliga-klubben Borussia Mönchengladbach.

Her skal jeg fortelle om to kamper som veldig få andre sørlendinger var til stede på: Bryne-Start i 1989 og Norge U-Italia U i 1991.

Jeg er temmelig sikker på at jeg var den første journalisten på Sørlandet som så Erik slå ei finte, en tunnel eller ei genial gjennombruddspasning på seniornivå. Og jeg glemmer det aldri.

Det tror jeg forresten ikke daværende Start-back Tore Løvland gjør heller.

Jeg visste om Erik Mykland da jeg reiste til forblåste Kåsen gressbane på Jæren lørdag 1. april 1989. For Start hadde forsøkt å hente 17-åringen fra fotballgymnaset på Bryne til Kristiansand et snaut halvår i forveien. Men jeg hadde ingen anelse om hvor god han var.

Det hadde neppe Tore Løvland heller.

Tar jeg ikke fullstendig feil, så kom Erik inn som innbytter i pausen. Som venstre ving! Hva stillingen var, husker jeg ikke, men det er også av underordnet betydning. For det vi få tilstedeværende ble vitne til var bare så stort. Så rørende. Så vakkert.

Og så var det bare en treningskamp…

Jeg har kjent Tore Løvland i mange år – og regner ham som en kamerat. Og det er vondt å se en kamerat bli ydmyket. Ja, nærmest bli gjort narr av. 

Tore visste aldri hvor Erik var. Om han var bak ham, foran ham, under ham – eller kanskje over ham.

Etter kampen sa daværende Start-trener Karsten Johannessen: - Vi kjøber 'an.

Både Karsten og jeg visste at vi hadde vært vitne til starten på en fotballkarriere langt utenom det vanlige.

Onsdag 5. juni 1991 husker veldig mange fotballinteresserte som dagen Norge slo Italia 2-1 i A-landskamp på Ullevaal. Jeg husker den fordi jeg ble sendt til Stavanger for å dekke U-landskampen. 

Og var så skuffet.

Jeg satt på Sola flyplass – helt alene – og lurte på hva i all verden jeg skulle skrive om. Vel hadde Start fire spillere på laget og en på benken. Men de var unge gutter på så vidt 20 år -  - og alle spilte i Norge.

Italienerne hadde flere spillere fra Serie A. Og den største stjernen av dem alle, Dino Baggio, var nettopp overført fra Torino til Juventus for 40 millioner kroner. Det var svimlende mye penger for 24 år siden. Dette måtte og ville bli ren overkjøring.

Trodde de aller fleste.

Men ikke Erik Mykland. I alle fall ikke han.

Han tok ansvar fra første spark på ballen og regisserte en av de mest fantastiske fotballkampene jeg har sett i mitt 56-årige liv. Norge vant 6-0! Claus Eftevaag scoret to mål og Tommy Svindal Larsen og Frank Strandli ett hver.

Men det var Start-kameraten deres med 7-tallet på ryggen som stjal overskriftene: «Banens minste var banens største».

Etter kampen var det ingen som snakket om Dino Baggio og alle milliardene med lire som Juventus hadde betalt for ham. Den absolutt alle snakket om, var Starts Erik Mykland som hadde spilt skjorta av de italienske stjernene.

Og bare for å ha nevnt det – siden dette også handler om Start: Da jeg etter kampen samlet Erik, Claus, Frank, Tommy og innbytter Morten Pettersen på indre bane for å ta bilde av dem, sa speaker: «Norge leder 1-0 over Italia i A-landskampen på Ullevaal. Målscorer: Tore André Dahlum».

Da holdt jeg på å dåne.

Jeg kommer ikke til å dåne når Erik på onsdag løper ut på Sør Arena igjen. Men jeg vil bli definitivt bli rørt når han kommer joggende inn på sine tynne bein, med sitt lange hår og skjegg og 7-tallet stappet nesten ned i fua.

For det er ingen i hele verden jeg unner mer å bli hyllet enn Erik

Og dersom noen om 26 år spør meg og hva jeg husker fra året 2015, vet jeg i alle fall hva jeg skal svare:

– Det var det året Erik tok på seg gult og svart igjen.

La oss ta imot ham som den fotballkongen han er!

 

Annonse fra Eliteserien: