Starthymnen toner ut,  og feststemte supportere skaper et brøl som tenner kampklare helter. Brølet er kraftfullt, og løfter seg opp og ut av arenaen og helt ut til Kongshavn og Randøya. Det er semifinale i cupen mot Rosenborg, og av en eller annen grunn står jeg på Sparebanken Sør Arena.

Kampforberedelsene har vært flakkende og kaotiske, og jeg har strevd og kavet mye med kakerester etter konfirmasjonen. Den halvspiste bløtkaka med rosa krem kan ikke stå i dagtemperatur, og til min fortvilelse ser jeg at den velsmakende godbiten renner mer og mer ut samme hva jeg finner på.  Rett før den viktigste kampen i manns minne forfølger denne kaka meg og stresser meg helt hinsides.

Men rett før kampen finner jeg plutselig plass til kaka i et kjølerom, og jeg setter meg ved siden av Ivar Kirkhus rett over spillertunnelen. Kampen er i gang, og hvert eneste sete er opptatt. Det koker helt hinsides rundt hele arenaen. Aldri har jeg opplevd lignende stemning, og bølgen har allerede gått flere ganger.

Jeg stusser på at vi har hjemmebane, men blir allikevel revet med av den elektriske stemningen.

Det er spilt tre minutter, og en lang tversoverpasning blir slått ut på venstre side. Av en eller annen grunn kan jeg ikke se ansiktene til spillerne, men det er med stor sannsynlighet Elliot Käck som har et nydelig mottak. Han legger et presist innlegg mot det jeg tror må være Shala, som med stor kraft setter pannebrasken til og det er 1-0. Det er som om arenaen revner. Alt blir kaos, og jubelen vil aldri stilne. Vi har et halvt bein i cupfinalen og hele Sparebanken Sør Arena  går til himmels.

Så skjer det…

Helt impulsivt og uten den minste tvil i kroppen river jeg meg løs fra scoringsklemmen med Kirkhus,  og løper ut og rundt midtsirkelen i ren gledesrus. På vei tilbake kjenner jeg at en av vaktene tar tak i meg og jeg hører han si følgende:

Det vakke greit dette, Vaaler. Dette blir dyrt for deg!

Jeg våkner brått og skjønner at det hele er en blanding av drøm og mareritt, men orker ikke tolke noe som helst. Men jeg grubler allikevel på hva den rosa bløtkaka symboliserer, setter meg på sengekanten og  konstaterer at natta er over.

I morgen starter uke 44. Ei uke som kan oppfylle alle drømmer eller rett og slett sette dem på vent. Uke 44 vil gi deg og meg 270 minutter + tillegg. Og for å sitere Rekdal så kan det bli utfordrende, krevende, gøy og jævlig.  Kanskje det beste han har sagt siden han kom. Han evner virkelig å sette ord på følelsene våre!

Hele følelsesregistret vil i løpet av denne uka bli aktivert. Hvis du akkurat nå sitter sammen med noen du er glad i og planlegger kommende uke, så ville jeg ha kansellert det aller meste, lagt opp til måltider med mye næring og sørget for nok søvn. Det er sikkert lurt å følge Rekdals råd om en kamp om gangen og kanskje prøve hvordan det er å nullstille etter hvert enkelt oppgjør.

Men i det siste har det vært umulig å nullstille. Jeg har rett og slett ikke hatt behov for det heller.  Fotballpraten på jobb, hjemme og på butikken har vært befriende. Start er på alles lepper, og når de tre venstrebeinte skapte magi på Alfheim så deler vi stolt magien med hverandre.

Frisparket har surret på netthinna i en uke nå, og kanskje var det denne scoringen som tok magien hjem til Sørlandet igjen. Blir frisparkene vårt giftigste våpen?

Vi tar det en gang til før vi nullstiller: 

Tenk da Elliot Käck la ballen ømt til rette,  og Tobias Christensen hvisket noe til ham før han fant plassen sin. Elliot løftet høyrearmen, og det ble enda mer fokus på det som skjedde i feltet, men på hver sin side av muren stod plutselig Christensen og Shala. Tromsøforsvarerne tenkte sikkert at dette var en helt unødvendig mur. Kanskje den mest unødvendige muren på Alfheim hele sesongen. Alle ventet på et innoverskrudd innlegg på bakerste stolpe.

Men Elliot hadde egentlig verdens enkleste oppgave. Han skulle bare treffe Tobias som ville flikke ballen videre som han har gjort hundrevis av ganger før. Det var like enkelt for ham å flikke den pasningen videre som det var for Rune Hægeland å henge draktene klar til kamp i garderoben.

Shala var allerede på sprang,  og hele hjørnet i målet bare ropte etter ballen. Han skrudde ballen forbi keeperen og i hjørnet,  og scoringsgleden sammen med blodfansen fra sør var bare så utløsende og så vakker.

For å sette ord på det. Uke 44 kan gi oss cupfinale og sikker plass i Eliteserien. Din og min oppgave er å støtte mannskapet i den travleste og mest krevende arbeidsuka de har hatt siden de ble født.

Vi vil garantert oppleve nye frisparkvarianter, diskusjoner om laguttak, tvekamper mellom vår egen Rekdal og Solskjær, og kampplaner som er mer gjennomtenkt enn noen av oss planlegger vår egen arbeidsdag.

Vi kan slå alle lag i Eliteserien nå. Det har i hvert fall Rekdal tro på. Og når han får sitt utvalgte mannskap til å tro på det, er det vår plikt å være den 12. mann, og løfte laget til seier.

Fotball er en stor del av livet. Denne uka kan stimulere en hel generasjon med barn og unge til å ta noen ekstra økter i fotballbingen. Spillet i seg selv og spenningen betyr mye, men uke 44 vil også by på felleskapsfølelse, stolthet, tilhørighet, magi, scoringsklemmer og vi har en gyllen mulighet til å overvinne Goliat på Lerkendal som David en gang gjorde det.

Kanskje en drømmetyder kan fortelle meg hva den rosa bløtkaka symboliserer. Inntil det skjer så håper jeg uke 44 blir uka da drømmen ble virkelig og både du og jeg opplevde noe som vi alltid kan ta fram som et av våre aller beste Start-minner!

Heia Start

- André