Tåka har for lengst duslagt lyset på Skagerak Arena, og hjemmefansen fryser og vil hjem. Den lokale kohorten vår i Krigen på Strai, noen kilometer nord for Kristiansand, sitter i stua og ser på hverandre med tilfredsstillelse i blikket. Vi skjønner at det er nå det skjer. Det er en 764 dagers gammel drøm som er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Vi har savnet det, nesten fortrengt det i hverdagen, selv om vi opplevde et mirakel på seks minutter for litt over et år siden. Men et år kan også føles lenge. Vi hadde nesten glemt hvordan det var å vinne borte.

Men håpet ulmet, og Heltane ville vise verden at det kan bli bål av gamle glør.

For hver eneste gang det var kamp med mørke overdeler på fremmed grunn tidligere i sesongen, satt vi skuffet tilbake i sofaen.

Nå er det bare én dag siden bortedrømmen, den gamle drømmen, ble oppfylt. Førstkommende lørdag, på Stavanger stadion, er det kun ei lita uke siden forrige borteseier. Vi er allerede klar for nye, store opplevelser.

For Heltane blåste virkelig liv i ovnens glør, og kastet alle statistikkene over dødlinja. Alle tall som tidligere ble brukt mot oss, og alle bekreftelsene på hvor udugelige vi var nullstilte Kabran da han plasserte ballen rolig i høyre hjørne. Nå kan troa på ny seier smelte ned hver eneste motstander, hvert eneste forsvar.

For det handler om å overleve, om å forbli på sikker grunn. Vi kan se oppover nå, vi er sugne og vil ha denne opplevelsen igjen.

Lysten og galskapen skaper flere sjanser enn når troa har trange kår og frykten er for stor. Det blir ikke borteseire med en kropp fylt av angst, plikt og statistikker. Vi må finne ukjente åpninger framover og legge halvparten av støttepasningene i nattbordskuffen.

764 dager uten borteseier i Eliteserien er lenge.

Det vi opplevde søndag kveld er kanskje en av livets vakreste gaver. En opplevelse som kom til oss, en bekreftelse på at vi er på rett vei, at vi er å regne med. Det handler mye om å ta initiativ og å tørre!

Borteseieren er en realitet. En gammel drøm ble virkelig.

Heia Start

André