Jeg vet ikke hva som slår deg når du hører eller leser om Sandnes Ulf, men i Krigen på Strai er tapet 2. påskedag glemt. Erik Myklands comeback, og Khalilis brassespark i 2008, ligger igjen øverst i minnebunken.

2-0 tapet på Sandnes stadion var milevis unna den opplevelsen. Det så grusomt tungt ut, men allerede lørdag håper vi på mer trøkk, mer fart. I opprykksesongen 2008 tapte vi hjemme mot Sandefjord. Den kampen ble også tidlig glemt.

Taco med grove lefser

Det ble en påske med skyfri himmel og god stemning på hjemmebane. På kvelden langfredag var vi endelig fulltallige, og hele laget var samlet rundt spisestuebordet.

Med taco, og all verdens godsaker på bordet, var det ingen tomme seter. Vi var tilnærmet skadefrie og sultne på familiehygge. Alle glemte at Bunnpris kun hadde grove lefser i søndagsbutikken.

Etter måltidet ble det Fædrelandsvennens påskequiz, og en oppgave hvor vi skulle skrive ned alle statene i USA. Den siste utfordringen var å finne alle hovedsteder i verden som begynner og slutter med samme bokstav. Jeg tror det er seks av dem. Kan du dette?

En film skulle bli den perfekte avslutning på kvelden.

Filmklassiker fra 2004

Fruen foreslo klassikeren Top Gun, men drømmen om den romantiske klassikeren ble avbrutt da den hjemvendte studenten fra Bergen så på sin bror og ut i lufta før han utbrøt:

- Hvor er ”Veien tilbake”? Kan vi se den? Det er faktisk den beste filmen jeg noen gang har sett.

Det var sterke ord en langfredag! Vi så på hverandre og jogga ivrig opp loftstrappa, lette gjennom skap og esker, mellom bunker av manuspapirer og mannskornoter. Ivrige hender snudde og vendte på alt og lette som om det var en skatt hvor som helst. Plutselig fikk vi følelsen av at spaden dunket i noe hardt.

Midt mellom brente cd-plater, Starthymnen og Hymne til Holmenkollen fant vi en DVD med et papir sirlig brettet rundt. Vi skimtet det gule og svarte, produsert av Lynor. Vi koblet til den gamle DVD-spilleren og plutselig ble vi kastet tilbake til 2004-sesongen og åpningskampen mot Pors. Året da guttene kom oppglødd hjem og fortalte:

- Pappa, vet du hva? Vi traff Kai Eriksen på butikken!

Strømstad og Hæstad

Ja, det ble en lang fredag, og som den mest velsmakende desserten fikk vi gjenopplevd Strømstad og Hæstad i vilt driv framover, Ben Wrights utallige scoringer og den trygge forsvarsrekka. Vi delte hele vorspielet til 2005-sesongen som vi her hjemme, og alle med Start i hjertet aldri vil glemme.

Nilsen, Pedersen, Håland, Johnsen….  Ja, du husker sikkert resten av troppen?

Dvd-en var slitt. Den hakket innimellom, men mange av kommentarene, Nordli sine spillermøter og de fleste av målene har brent seg fast.

4-1 borte mot MK i Idrettsparken, 3-0 mot Sandefjord hjemme…

etterfulgt av tap mot Bryne.

Det var mapper med innøvde cornervarianter der Johnsen kom som tredjemann i volten og ekspederte klokkerent med hodet i mål. Bala Garba som satt ballen inn fra alle vinkler! Bananinnlegg fra Valencia og helt bakerst Rune med en enorm rekkevidde. Såre føtter på fotterapi, en purung og lyttende Jesper og taktikkmøter med kontrollert sinnssyke utbrudd.

Og ikke minst en Kai Eriksen med tunge drakter i kassa og hemmelig oppskrift på drikkeflaskene.

En film til ettertanke

Men den største forskjellen var livet på tribunene. På Kristiansand Stadion og i Idrettsparken i Mandal kokte det av engasjerte supportere i gult og svart. Vi kjente igjen utrolig mange, og hadde vi stoppet filmen hadde vi sikkert sett deg også. En ung, engasjert Gimse, en syngende Wikstøl og med Børre midt i flokken. Vi var der alle sammen. Per Svein leste lagoppstillinger og Solér var aldri langt unna.

Jeg la meg langfredags natt med mange spørsmål: Hva skal til for å skape det samme livet? Bruset som løfter spillerne framover.  Handler det bare om å spille bedre? Er det Premier league som helt overlegent har trollbundet de unge?  

Tenk om alle vi som var der mot Bryne, Sandefjord og Vard i 2004 plutselig tok på oss den gamle drakta og fant veien tilbake? Bare én eneste gang.

Vi hadde vunnet hver eneste kamp med det trøkket! Dagens unge Startlag hadde fått vinger bare av synet og atmosfæren.

I dag har vi en hard kjerne med supportere som skaper liv borte og hjemme. En gjeng som reiser til bortekamper og synger av full hals hjemme. Imponerende. Hvor er resten? Er det kun spillernes ansvar at vi med jevne mellomrom må kave og slite i OBOS, Adecco eller hva det til enhver tid heter?

Finne godfølelsen

Jeg måtte innom treningen på lørdag. Bare for å finne roen, tenke litt, prate, komme litt tett på. En helt fantastisk, ung gjeng ladet opp til bortemøtet i Sandnes. Tempoet, samhandlingen og optimismen var der.

Og mange av spillerne fra ”Veien tilbake” i 2004 har viktige roller rundt laget eller jobber i kulissene. Hva tenker de er den store forskjellen før og nå? Hva må til?

Nå har vi et innbitt team med trenere som utfyller hverandre, Rune Hægeland som den kommende altmuligmannen, og et ungt lag som bare vil bli bedre.

Tålmodighet og støtte

Vi vet alle hvordan det gikk i 2005. Kanskje den tøffeste sesongen blir dette året? Kanskje det er dette året som laget virkelig trenger din støtte?

Det har vært mye kaos i begynnelsen av denne sesongen, men av en eller annen grunn har jeg godfølelsen. La nå styret, ledere og spillere få arbeidsro og klapp dem på skuldra når du treffer dem.

Kall meg gjerne en enkel, optimistisk sjel. Jeg tåler det.  

La oss være mer tålmodige enn noen gang, og gi mer støtte enn vi noen gang har gjort. Gi klubben din tillit og tenk framover!  

Bli med på veien tilbake! Akkurat nå er vi midt i OBOS-ligaen. Det kan bare gå én vei. Oppover.

Sees lørdag. I god tid til 15.30.

Heia Start!

André